Norges hjemmefrontmuseum
Temahefter

Besøksadresse:
Bygning 21, Akershus Festning
0015 Oslo

Postadresse:
Oslo mil/Akershus
0015 Oslo

Telefon:
23 09 32 80 (Kontor)
23 09 31 38 (Resepsjon - bestillinger)

E-post:
post.nhm@gmail.com

Utgiver
Foreningen Norges Hjemmefrontmuseums Venner ved leder Ole Borge

Jødeforfølgelsene i Norge under 2. verdenskrig

Av Oskar Mendelsohn

Mer info

Ca 760 personer som etter tysk oppfatning ble regnet som jøder var blitt deportert fra Norge til Tyskland, nesten samtlige til Auschwitz. Bare 25 overlevde, samt en som var med på Kvarstadbåtene og 6 av de 7 engelske statsborgere som ble sendt ut av landet. De aller fleste av de overlevende var mellom 20 og 40 år gamle. 14 (av vel hundre) hørte til kategorien mellomeuropeiske flyktninger, 7 av de 14 var blitt deportert i tidsrommet mai 1943 - august 1944. Ikke alle disse 14 vendte tilbake til Norge etter befrielsen. Ytterligere 23 omkom ved krigshandlinger, henrettelser og mord i Norge, noen ved selvmord. Tapstallet utgjør om lag 42 % av de vel 1800 som var bosatt i Norge 9. april 1940. En finner navnene på ofrene på minnesmerkene som de to jødiske menighetene i Norge (Oslo og Trondheim) har reist på sine gravlunder, derav 130 navn på støtten i Trondheim. I dette heftet er disse tallene bare noe av den informasjon som finnes om Norges Holocaust. Her blir de norske jødenes skjebne fortalt om i detalj, også den del av historien som omfatter redningen av mer enn 1000 jøder over til Sverige. Dette skjedde i et år av krigen da motstandsapparatet var presset hardere enn i noen andre av de fem okkupasjonsårene.

Last ned

» Eksempel på nedlastbart dokument
» Stillingsbeskrivelse

Kvinner i norsk motstandsbevegelse 1940-1945

Av Elisabeth Sveri

Mer info

Heftet er et forsøk på å beskrive kvinners innsats i motstandskamp i litt større bredde enn det som tidligere har vært vanlig. Det er kommet i stand i et samarbeid mellom museet og KFB (Kvinners frivillige beredskap). Kvinners historie i forsvarssammenheng blir risset opp. De enkelte kvinneorganisasjoner hadde ulike grader av tilknytning til Forsvaret før krigen. I fremste rekke sto Norske kvinners frivillige beredskap samt en del sanitetsorganisasjoner. En rekke kvinner med bakgrunn i disse organisasjoner blir senere å finne i motstandskampen under okkupasjonen. Heftet beskriver en del enkeltskjebner, men gir også en bred oversikt over alle de ulike funksjoner kvinner hadde i arbeidet. Mange av de store aksjoner på sivil side under den såkalte holdningskampen var organisert og gjennomført av kvinner. Særlig kjent er den store foreldreaksjonen mot NS-regimets "Lov om nasjonal ungdomstjeneste" av februar 1942. Søstrene Helga og Aasta Stene har mye av æren for den massive reaksjonen på dette fremstøtet. Det ble den største masseaksjon under hele krigen. Omfanget av aksjonen er vanskelig å beregne, men tall fra "titusener" til 300.000 er blitt brukt. Det var ikke det felt av motstandskampen der ikke kvinner deltok. Som regel i svært beskjedne antall, men ikke mindre viktig. Kvinner var representert i alt fra etterretningarbeid og kurérvirksomhet til drift av dekningsleiligheter og radiosending. Det hevdes at en soldat i en konvensjonell krig trenger 7 personer bak seg for å fungere, mens en partisan trenger 13-14. I alle land synes det som om dette nettverk av hjelpere stort sett var kvinner. Vi må tro at dette også gjaldt Norge. Kvinner som med livet som innsats huset sabotører og flyktninger, som ikke nølte med å påta seg de oppgaver mennene tildelte dem - kvinner som forsto at også det daglige liv måtte fungere og loste familiene gjennom en hard virkelighet.

Kampen mot mobiliseringstrusselen i Norge 1943-44

Av Arnfinn Moland

Mer info

Forsøkene på mobilisering av norsk ungdom til tysk krigsstjeneste utviklet seg i perioden 1943-44 til den største trusselen mot det okkuperte Norge. Nasjonal Samling ønsket i utgangspunktet å bidra med norske soldater i kampen mot bolsjevismen - en kamp som pågikk for fullt på Østfronten. Fargerike plakater var en del av propagandaapparatet som lokket over 5000 norske ungdommer til å melde seg frivillig til fronttjeneste. Men dette tallet monnet lite. Felttoget trengte nye årsklasser, og siden man ikke fikk flere frivillige, forsøkte partiet nå en annen strategi: ungdommen skulle vinnes med list og lempe. Veien skulle gå gjennom en ikke-militær og på papiret ikke-nazistisk organisasjon, nemlig "Arbeidstjenesten" (AT).

Frigjøringen

Mer info

Av Frode Færøy

Sikringstjenesten 1940-1945

Av Ivar Kraglund

Mer info


Heftet beskriver utviklingen av det sikringsarbeid de illegale organisasjoner bygde opp i løpet av okkupasjonstiden. Arbeidet var en kontinuerlig prosess, og kuliminerte i dannelsen av en sentral sikringstjeneste i krigens siste år. Fra første stund var de illegale grupper utsatt for tiltak fra regimets side, og det var i stigende grad nødvendig å ta i bruk beskyttelsestiltak for å verne organisasjonene. Den konstante trussel om avsløring og opprulling er vanskelig å beskrive. Arbeidet kan ikke reduseres til bare et spørsmål om organisasjon og forbindelseslinjer. Å leve i et okkupert land var i seg selv en påkjenning. For dem som i tillegg utførte motstandsarbeid ble presset desto større.

 

I slutten av april 1940 kom de første tjenestemenn i Gestapo til Norge. Den informasjon som disse etter hvert samlet inn dannet grunnlaget for den senere bekjempelse av norsk motstand. Uansett hvilke metoder som ble brukt lyktes det ikke å knekke de illegale organisasjoner, men behovet for beskyttelse og mottiltak økte i takt med de skjerpede tyske metoder.

 

Arbeidet med postkontroll og telefonavlytting var meget viktig. Ved Oslo hovedpostkontor pågikk en utstrakt illegal kontroll av inn og utgående sendinger. Interessante brev til tyske og norske nazikontorer ble tatt ut av den vanlige postgangen, avfotografert og i de fleste tilfeller puttet tilbake med minimal forsinkelse. Likeledes ble illegale sendinger unndratt den tyske postkontrollen. Tilsvarende foregikk det en livsviktig avlytting av tyske og norske telefoner i flere byer. Denne systematiske lyttetjenesten reddet også mange illegalister som kunne få varsel i tide om forestående aksjoner. Avsløring av personer i tysk tjeneste var også en frukt av dette arbeidet.

 

Et meget verdifullt arbeid foregikk også innen politietaten. Til og med i fengsler og fangeleire hadde sikringstjenesten sine kontakter. Opplysninger herfra kunne bidra til å varsle folk som hadde kommet i faresonen etter andres arrstasjoner. Bearbeidelsen av de innsamlede opplysninger foregikk i Oslo eller ved kontorer i Stockholm. Da Sikringstjenesten ble etablert som en egen del av motstanden på vårparten i 1944 ble Sigurd Balstad leder for virksomheten i Norge. Omtrent på samme tid ble det etablert et eget kontor under Rettskontoret i Stockholm og Erik T. Poulsson ble ansvarlig for driften av dette. Mye av materialet fra Sikringstjenesten ble brukt i den senere rettsbehandling etter krigen. Selv om for eksempel lytterapportene ikke uten videre ble godtatt som bevis i retten ble det innsamlede stoff høyt verdsatt. Sikringstjenesten ble en livsforsikring, ikke bare for de illegale organisasjoner, men også for et stort antall enkeltmennesker som via varsel i rett tid kunne ta de nødvendige forholdsregler.

 

Kampen for det frie ord

Av Ivar Kraglund

Mer info


Heftet beskriver okkupasjonstidens "mediekamp". Radiolytting og avislesing var viktige faktorer i den illegale nyhetsformidling. Da tyskerne okkuperte Norge i april 1940, var noe av det første de gjorde å skaffe seg kontroll over pressen. Dette skjedde i første rekke ved en militær sensur som alltid i krise- og krigstid. Nokså snart ble det imidlertid innført en politisk kontroll av pressen som gikk langt videre. En egen avdeling i Reichskommissariat sørget for kontrollen. Aviser og kringkasting fikk svært detaljerte direktiver over hvilket stoff som skulle formidles, på hvilken måte det skulle formidles og ikke minst hva som ikke skulle nevnes. Spesielle nasjonalsosialistiske saker skulle sikres fremtredende plass mens andre stofftyper skulle tones ned eller sløyfes helt. Derfor førte naziregimets sensur og ensretting til et snarlig og stadig økende behov for alternative informasjonskilder.

 

De norske sendingene fra BBC startet allerede våren 1940 og forble en hovedkilde for fri informasjonsflyt. Da radioene ble inndratt høsten 1941 ble resultatet en sterk vekst i antallet illegale aviser. Disse hentet i stor grad sitt stoff nettopp fra BBC og de ble spredt over store deler av landet i betydelige antall. Svært mange illegale aviser forble rene "radio-aviser", men en del hadde også selvstendig kommentarstoff og paroler for motstandskampen. Fremstillingen skildrer fremveksten av avisarbeidet som kom til å sysselsette tusenvis av kvinner og menn. Både organisasjon, produksjon og distribusjon blir omtalt i tillegg til avisenes innhold. I den sivile motstandsledelsen var det et stadig klarere syn for betydningen av den illegale presse. Det ble derfor tatt initiativ til en sentral presseledelse som kunne koordinere en del av virksomhet samt støtte denne både teknisk og økonomisk.

 

De tyske tiltak mot den illegale eller "frie" pressen ble stadig hardere. Det tyske sikkerhetspolitiet kartla virksomheten etter evne, og mange kvinner og menn ble arrestert som følge av slik virksomhet. I 1942 kom forordninger som i enkelte tilfeller foreskrev dødsstraff for slikt arbeid. Faktisk ble omkring 60 personer henrettet for arbeidet med aviser og flere tusen ble arrestert. Blant disse var det mange som omkom i tyske leire på kontinentet eller på vei til disse.
Illegale aviser ble spredt over hele landet, men med et naturlig tyngdepunkt i og omkring de største byene. Avisenes opplag varierte fra noen få stensilerte eller håndskrevne ark til profesjonelle, trykte publikasjoner i mer enn 50.000 eksemplarer. Det er rimelig grunn til å anta at flere hundre tusen nordmenn på et eller annet tidspunkt under krigen kom i kontakt med en illegal avis.

 

Holdningskampen 1940-1942

Av Ivar Kraglund

Mer info


 

Hvordan reagerte det norske samfunn på nazifiseringsfremstøtene fra Quisling-regimet og tyskerne? Dette heftet tar for seg noen hovedtrekk i det som kalles holdningskampen og som i hovedsak utgjør den sivile motstand mot okkupasjonsregimet i sine forskjellige varianter. Holdningskamp er et særnorsk uttrykk, om ikke et særnorsk fenomen. Begrepet dekker en serie ulike aksjonsformer, og favner alt fra den målrettede og nøye planlagte boikott til spontane og uforpliktende personlige ytringer. I videste forstand dekker begrepet avvisningen av den nazistiske ideologi slik denne kom til uttrykk i det okkuperte Norge. Utviklingen av motstanden på dette feltet beskrives fra sommeren 1940, da Kongens nei satte dagsorden for den senere kamp. Regimets forsøk på å ensrette hele yrkesgrupper allerede høsten 1940 leder til organisert motstand av store deler av samfunnet. Idrettsbevegelsens tidlige reaksjoner på ensrettingen høsten 1940 var svært viktige og ble et forbilde for resten av kampen. Også på kulturfronten ble det reagert kraftig på nyordningen. Så vel skuespillere som musikere tok klart avstand fra nasjonalsosialistiske fremstøt og forordninger.

 

De store masseprotester våren 1942 representerer høydepunktet i den ideologiske motstand: Kirkekampen, Lærerstriden og foreldreaksjonen blir alle beskrevet. Utviklingen av et motstandslederskap på sivil side blir også beskrevet. Koordinasjonskomiteen og andre organer muliggjorde en effektivisering av kampen. Paroler og hyrdebrev var virkemidler i striden.

 

Heftet behandler den ideologiske og våpenløse motstand frem til utgangen av 1942. Et særlig viktig frontavsnitt i denne kampen er likevel utelatt: Den illegale presse. Emnet er stort og behandles særskilt i et eget hefte.
Holdningskampen representerer den folkelige motstand gjennom krigsårene, og den bidro til å synliggjøre Norges kamp i den frie verden. President Roosevelts ord "look to Norway" henspeilte særlig på denne kampen. Med en kombinasjon av spontane holdninger og følelser sam velberegnede utspill kom Norge gjennom okkupasjonstiden med "den nasjonale sjel" intakt.

 

Nordmenn i fangenskap 1940-1945

Av Kristian Ottosen

Mer info


Dette heftet er en delvis omarbeidet versjon av innledningskapittelet i boken Nordmenn i fangenskap 1940 - 1945, Universitetsforlaget 1995. Fremstillingen gir en kortfattet oversikt over okkupasjonstidens arrestasjoner, fengslinger og fangeliv. Heftet gir også innblikk i fangenes skjebne i de ulike tyske leire samt beskriver noe av regimets bakgrunn for de tiltak som ble satt i verk. Til sammen kjenner vi til noe over 40.000 tilfeller av politisk fangenskap for nordmenn under krigen.

 

De ulike tyske reaksjoner varierte over tid, men gikk i hovedsak fra vondt til verre. Etter Reinard Heydrichs besøk i Oslo først i september 1941 kom de første summariske rettssaker med påfølgende henrettelser. Lenge før hadde nordmenn blitt puttet i fengsler og fangenskap. Grini ble åpnet som leir for politiske fanger sommeren 1941. I løpet av okkupasjonstiden skulle nesten 20.000 kvinner og menn vandre gjennom portene til denne leiren. For mange ble oppholdet av begrenset varighet, men for andre var Grini enten adressen permanent for resten av krigen eller siste stopp før tyske KZ-leire. Omkring 9000 fanger ble sendt til kontinentet der de fristet tilværelsen under meget dramatiske forhold.

 

De første massearrestasjoner kom våren 1941 som følge av Svolvær-raidet. Et større antall ble internert i Åneby-leiren i Hakadal. Disse ble senere overført til Grini da denne leiren sto ferdig til bruk i juni samme år. Også senere under krigen forgikk det massearrestasjoner. Våren 1942 ble flere hundre lærere tatt. Etter en dramatisk reise langs kysten ble disse satt til tvangsarbeid ved Kirkenes.

 

Samtidig skjedde en annen dramatisk episode på Vestlandet. To agenter fra Storbritannia kom i kamp med Gestapo i det lille samfunnet Telavåg. Som represalier ble hele stede jevnet med jorden og befolkningen arrestert og deportert. Kvinner og barn forble i landet, mens den mannlige befolkning ble sendt til Tyskland der mange omkom.

 

De norske jødene ble arrestert allerede høsten 1942 og sendt til Auschwitz. Av de om lag 760 arresterte og deporterte var det bare 25 som kom fra det med livet i behold.

 

Høsten 1943 ble gjenværende offiserer, politifolk og studenter arrestert og sendt som krigsfanger eller til "omskolering" til Tyskland.

 

Heftet gir en samlet oversikt over nordmenn i fangenskap på forskjellige frontavsnitt under hele krigen. Både tysk og japansk fangenskap er omtalt.

 

Etterretningstjenesten 1940-1945

Av Ragnar Ulstein

Mer info


Dette heftet gir en god oversikt over den militære etterretningstjenestens virksomhet og organisasjon i det okkuperte Norge. Framstillingen gir et riss av utviklingen fra de første isolerte gruppene med amatører i 1940 til framveksten av et riksdekkende og profesjonalisert nettverk av nasjonale og regionale etterretningsorganisasjoner i perioden 1943-45.

 

Det gis eksempler på de arbeidsmetoder ble brukt for å kartlegge den tyske okkupasjonsmaktens avdelinger, anlegg og installasjoner. Hvilke nytte hadde fikk allierte og norske myndigheter av opplysningene som de hjemlige agentene framskaffet, og hvordan fungerte radiosambandet og de andre kommunikasjonslinjene til norsk/allierte etterretningsorganer i Storbritannia og Sverige som skulle videreformidle, bearbeide og analysere opplysningene fra Norge? Hvem ble agenter, hvor mange var de, og hvorfor ble deres kvalifikasjoner ofte avgjørende for rekrutteringen til denne delen av motstandsbevegelsen?

 

Radioagentenes operative nøkkelrolle som observatører for allierte fly- og sjøstridskrefters angrep mot tysk militær- og sivil skipstrafikk langs norskekysten blir understreket og forklart. Det blir også farene som lurte fra agentenes motstandere; Gestapo, de norske angivere og den tyske radiopeiletjenesten. Dette var tyske mottiltak som påførte etterretningsorganisasjonene relativt store tap. Det oppgis tall for hvor mange agenter som mistet livet, hvor mange som ble arrestert og hvor mange måtte rømme landet som et resultat av etterretningsvirksomheten i det okkupert Norge.

 

Heftet inneholder også et vedlegg over de operative radiostasjonene som under okkupasjonen arbeider for allierte eller norske etterretningsorganer i Storbritannia, Russland og Sverige.

 

The Persecution of the Norwegian Jews in WW II

Av Oskar Mendelsohn

Mer info


About 760 persons who by the Germans were considered as Jews were deported from Norway to Germany, almost everybody to Auschwitz. Only 25 of these survived.The majority of the survivors were between the age of 20 and 40. 14 (of about one hundred) belonged the category refugees from Central Europe, 7 of these 14 had been deported between May 1943 and August 1944. Not all of these 14 returned to Norway after liberation. An additonal 23 perished under war-related circumstances, executions and murder in Norway, some by suicide. The losses add up to about 42 % of the 1800+ living in Norway at the time of the German invasion 9. April 1940. The names of the victims are to be found on the memorials erected by the two Jewish Communities in Norway at their cemetaries in Oslo and Trondheim. This booklet gives a detailed description of Norway's Holocaust. Included is also the part of the story pertaining to the rescue of the more than 1000 Jews to Sweden. This rescue happened through a critical phase in the war when the clandestine networks sustained greater pressure than any other period.

 

MILORG 1941-1943. Fremvekst, ledelse og organisasjon

Av Arnfinn Moland

Mer info


Fra en famlende start i krigens første år fremsto i løpet av 1943 et landsomfattende Milorgapparat, ledet av Sentralledelsen (SL). Det hadde vokst fram av et motstandskonglomerat gjennom kriser og motgang til en funksjonsdyktig organisasjon med det endelige mål å bistå i en kommende frigjøringsfase. I ventetiden hadde organisasjonen kanskje en enda viktigere oppgave, nemlig å løse de utallige oppgaver som okkupasjon og motstand førte med seg, fra det helt trivielle til der hvor selve livet stod på spill. Denne fasen i Milorgs historie kostet da også mange motstandspionerer livet, særlig året 1942. Men organisasjonen lot seg ikke knekke. Opprullinger og henrettelser skapte uhygge og sorg, men nye kvinner og menn var stadig villige til å fylle tomrommene. Sakte, men sikkert ble også organisasjonen sikrere å arbeide innenfor, både på grunn av økt illegal erfaring og en bred utbygging av et effektivt og nærmest altomfattende "service-apparat". Dermed fikk de som bar byrdene siste del av krigen en større sjanse til å oppleve motstandskampens mål: et fritt Norge.

 

Om dette, og mere til, kan man lese i heftet om Milorg 1941-1943.

 

VI VIL VERNE VÅRT LAND. Antisabotasje i Norge 1944-1945

Av Erling Welle-Strand

Mer info


Dette temaheftet behandler arbeidet med å beskytte norsk infrastruktur og industri fra omfattende ødeleggelser som norske og allierte myndigheter fryktet ville bli foretatt av den tyske okkupasjonsmakten i fall:
  • det helt eller delvis ville bli nødvendig å frigjøre landet ved aktiv bruk av allierte stridskrefter
  • de tyske styrkene på eget initiativ foretok et større tilbaketog fra deler av det okkuperte Norge
  • den tyske militære ledelsen mistet kontrollen over sine desillusjonerte tropper i krigens sluttfase. Heri lå det også en fare for at fanatiske tyske og norsk nazister ville kunne utføre angrep mot helt vitale nasjonale samfunnsinteresser
Leseren får et innblikk i erfaringene som ble høstet fra frigjøringen av Frankrike, og det planleggingsarbeidet som fra norsk side fra ble innledet i samvirke med de allierte myndigheter sommeren 1944. Formålet og omfanget av de ulike beskyttelsesaksjonene som skulle hindre tysk ødeleggelser av; havner, kraftverk og strømforsyning, bruer, kommunikasjons-linjer og særlig verdifulle industrianlegg blir forklart og presentert på en lettfattelig måte. Forfatteren, som selv ledet hjemmestyrkenes (Milorg) beskyttelsesaksjoner i Stor-Oslo, gjør rede for gjennomføringen av disse beredskapsplanene i de enkelte distriktene av det okkuperte Norge. At dette arbeidet fikk høy prioritet innenfor rekken av de oppdrag som hjemmestyrkene skulle løse, var kanskje ikke så rart. Å hindre ødeleggelse av vår meste verdifulle infrastruktur og industribedrifter var av stor betydning for å kunne komme rask i gang med oppbyggingen av det norske etterkrigssamfunnet.

 

Det tyske okkupasjonsstyret i Norge

Av Berit Nøkleby

Mer info


 

Heftet er en fremstilling av det sivile tyske styret i Norge, og utfyller museets utstilling knyttet til det tyske maktgrunnlaget. Forfatteren gir en grundig beskrivelse av Reichskommisariatet som maktens sentrum. Forholdet til Quislingregimet og dets plass i den tyske okkupasjonspolitikken blir også berørt.

 

Det tyske politiet og rettsvesen blir fyldig behandlet. Terbovens maktutøvelse, og hans forsøk på å "temme" det norske folk skildres. Det redegjøres også for bruken av særdomstoler med sine tallrike dødsdommer over motstandsfolk.

 

NHM

Norges Hjemmefront-museum - på toppen av Akershus Festning - er landets ledende institusjon for studier av norsk okkupasjonshistorie.

Mer informasjon om museet finner på museets egne nettsider.